Da denne anmeldelsen først stod på trykk i papirutgaven av Synkron, var Lena Lindgrens Ekko en rykende fersk utgivelse. Siden den gang har boka både vunnet Brageprisen og festet seg som et av de viktigste verkene for å forstå vår digitale samtid.

Kort tid etter utgivelsen endret verden seg fundamentalt med gjennombruddet for generativ kunstig intelligens. I lys av denne utviklingen har Lindgrens analyser bare vokst i relevans. Jeg er fortsatt kritisk til bokas noe langstrakte «reiseskildring» fra Silicon Valleys besøkssentre, som etter min mening kunne vært kortet ned til fordel for de dypere analysene. Det er nettopp i de filosofiske partiene Lindgren treffer blink.

For oss som jobber med fleksibel læring, gir boka i dag en innsikt i hvordan algoritmer former vår oppmerksomhet. I denne bearbeidede versjonen har jeg derfor valgt å utbrodere bokas styrker. Siden forrige publisering har Synkron også innført terningkast – i møte med KI-hverdagen som en klokkeklar femmer.

Tidvis brilliant, men ujevnt essay om Silikon Valley- dette herredømme av hyggelige hettegensere, og hvorfor de har skylden for den store bølgen av narsissister og ekkokamre.

Lindgren beretter om myten om Narsissus og nymfen Ekko av den romerske dikteren Ovid, og hvorfor den resonnerer dypt med det som skjer i media og på nettet i dag. Hun reflekterer også omkring hvorfor nymfen Ekko ser ut til å ha blitt borte over tid, mens forskere og psykologer har vært opptatt av. Narsissus og narsissisme. Hun mener Ekko nå får sin renessanse, med ekkokamre og kopister verden over. Algoritmene forsterker ekkokamrene i nettsamfunnene og polariseringen øker. Vi lever i Ekkos epoke.

Myten er kort slik: Ekko var en plasskrevende nymfe som havnet i unåde hos gudene for sin ustoppelige tale og framferd. Sjalu guder dømte henne til kun å gjenta det siste andre sa, og hun skrumpet sammen også legemlig. Så traff hun unge Narsissus og ble forelsket i ham. Hun tilba ham på avstand, men han så sitt eget speilbilde i en dam, og ble så betatt av seg selv at han ikke så noen andre, tok ikke til seg næring og døde. Nymfen døde ikke, men mistet sitt legeme og nå hører man henne bare som et ekko.

Peter Thiel var student på Stanford hos filosof og litteraturviter Rene Girard, som kom opp med en variant av Mimesis, the mimethic theory of desire (mimetisk begjær). “Man is the creature who does not know what to desire, and he turns to others in order to make up his mind. We desire what others desire because we imitate their desires.” Nymfen Ekko, vel og merke etter at hun ble straffet av gudene, kan passe inn i denne teorien om menneskets kopierende tendenser. Denne egenskapen hos menneske vil føre til rivalisering og etablering av syndebukker, noe som problematiseres i essayet. Girards hovedteori er at vi ikke vet hva vi vil ha selv; vi lærer å begjære ting ved å imitere andre. Hvis du ser at noen andre liker noe, får du også lyst til å like det. Innføringen av like-knappen i 2010 gjorde at dette akselererte. Det kan være interessant å tenke på at det norske nettstedet underskog.no forsøkte å unngå dette ved å gjøre like-knappen kun synlig for den som fikk den. Det finnes alternativer. Thiel og hans tech-investeringer blir ikke stående igjen i noe positivt lys, men heller som en som med sin evne til å tolke massene alltid slipper unna og sitter igjen med gevinst.

Der teksten vakler noe er i den lange innledningen om turen til Silikon Valley som endte i ingenting, en sjangerblanding med reportasjen som ikke fungerer optimalt for denne leser. Teksten veksler også mellom personlige kommentarer med noe lettvinte konklusjoner, og research. Slike personlige kommentarer bryter noe med det ellers grundige inntrykket. Vi som er lett bevandret i teknologiens verden, vil nok kjenne igjen mye som er beskrevet, men bruken av myten og at vi lever i Ekkos epoke, gjør esseyet friskt, orginalt og nytt. Løp og lytt eller les!

---

Ekko. Et essay om algoritmer og begjær 
Lena Lindgren
208 sider
1. utgave Gyldendal forlag