Anmeldelse av Maskiner som tenker av Inga Strumke

Skrekkversjonen er Terminator-filmene hvor robotene har funnet ut at menneskene er problemet, noe som også Bing og Bringsværd tok for seg i tv-serien om stjerneskipet Marco Polo. På en fremmed planet hadde robotene fått beskjed om å få planeten i økologisk balanse, og løsningen var en planet uten mennesker. I Minority Report benyttes denne teknologien for å avverge forbrytelser før de skjer. I Ex Machina går til og med roboten til retten fordi den tenker, altså er den, og den krever å få rettigheter og ikke bli behandlet som en ting.

Med den siste utviklingen innen kunstig intelligens har disse fremtidsvisjonene kommet mye nærmere og fått ny aktualitet. ChatGPT er på alles lepper. Kunst blir skapt av kunstig intelligens, både bilder og musikk. Amazon oversvømmes av bøker fra AI-«forfattere». Maskiner er tilsynelatende kreative, noe vi har forbeholdt å være en menneskelig egenskap. Det siste er en falsk David Cronenberg-film som er fullstendig AI-generert. Mulighetene som en verden av kunstig intelligens nå åpner for, frykter mange er en Pandoras eske. Vi har åpnet muligheter vi ikke ser konsekvensene av, og selv utviklerne av denne teknologien blir skremt. Det er litt som Robert Oppenheimer da han så effekten av atombombene og siterte en tekst fra Bhagavadgita. Guden Vishnu forsøker å overtale Prinsen til å gjøre sin plikt, og for å imponere ham tar han sin mangearmede skikkelse og sier: “Now, I am become Death, the destroyer of worlds.” Det mangler ikke på dystopiske advarsler. Yuval Harari er en av dem. Han mener at AI har hacket den menneskelige sivilisasjonens operativsystem, og det kan bety slutten for demokratiet. Historiefortellende maskiner vil endre historien. Det hevdes også nå at dekoderen som ChatGPT bygger på, kan bruke de samme kodene til å lese tanker.

Og mens vi forsøker å ta inn over oss denne tsunamien av algoritmer og visjoner, kommer Inga Strümke med boken Maskiner som tenker, en bok som ikke overraskende på kort tid er blitt en bestselger. Boken forsøker så langt det er mulig, å avmystifisere kunstig intelligens – hva det er, og hva det ikke er. Boken kan sies å være tredelt. Den første delen er temmelig teknisk. Den bruker blant annet sjakk for å forklare hvordan maskinen tenker og lærer, og presenterer historikken og bakgrunnen for utviklingen av AI. Strümke tar også for seg en del av de etiske problemene knyttet til denne prosessen. Maskinene handler etter «bestillinger». Dersom en bil står i fare for å kjøre noen ned, hvem skal bilen redde? Føreren eller den som bilen kan treffe? En rekke slike etiske dilemmaer tas opp, og som det ikke uten videre kan programmeres for. Et annet dilemma er at kunstig generert kunst (bøker, bilder, musikk) baserer seg på læring av andres verker. I hvilken grad er kunsten original når den er generert på bakgrunn av analyse av eksisterende verk, og hvem er opphavsperson og skal krediteres? I siste del bruker Strümke en del tid på nettopp de etiske dilemmaene knyttet til kunstig intelligens. Hun mener at dette bør reguleres gjennom lover. Hun sammenligner lovgivning på dette området med trafikkregler. God lovgivning vil gjøre farvannet manøvrerbart for oss alle. På samme måte som regler i trafikken gjør at den flyter og er trygg, på samme måte vil regulering av denne teknologien kunne utløse de mer positive sidene, slik at vi ikke havner i den dystopien mange frykter.