«Those who can’t do, teach. And those who can’t teach, teach gym.» Dette syrlige sitatet oppsummerer ironisk nok forventningene til læreryrket i Eivind Landsviks spillefilm Lave forventninger. Under overflaten skjuler det seg likevel en sår hyllest til hverdagssliterne i klasserommet.
Kunsten å starte på nytt
Hovedpersonen Maja (spilt av Marie Ulven, bedre kjent som artisten Girl in red) er en tidligere suksessfull musiker. Etter en personlig kollaps har hun falt noen hakk ned i livets stigespill. Nå bor hun hjemme hos mor og tar vikarvakter på skolen der moren jobber. Mens hun navigerer i klasserommet, stiller hun de helt store eksistensielle spørsmålene. Har hun i det hele tatt evnen til å ta vare på seg selv, eller boevne som hun kaller det? Et traume i ung alder har satt en dyp usikkerhet i margen på hovedpersonen. Det og det grenseløse livet på veien var ikke noe hun mestret alene, og fallet førte til sammenbrudd.
Voksenlivets dørstokkmil
Hvordan nullstiller man seg etter dette? Er det rom for ro fra omgivelsene? I en alder av 29 år har hun snublet over dørstokken til voksenlivet – en fase der den viktigste kompetansen kanskje ikke tilegnes der man opprinnelig trodde, og der livsflammen for øyeblikket er svak og ujevn. Maja føler på dyp skam og rømmer fra sitt gamle miljø.
Samtidig har Maja et sylskarp indre kompass. Hun arresterer lærerkollegaens halvrasistiske meninger og parerer elevenes utfordrende oppførsel med kjappe svar og en uanstrengt, kul vibe. Det er tydelig at hun har lederegenskaper og at elevene respekterer henne, selv om det er med en viss avstand.
Så hva skal hun finne på videre?
Fint av debutanter
Kunst og kreativitet står sentralt i filmen. Hvis man har et unikt talent, skal man da «nøye» seg med å bli lærer? Lave forventninger besvarer ingen av disse spørsmålene, og serverer ingen lettvinte løsninger. Den har også et sidespor med en av elevene som forblir litt uforløst. Men det man likevel sitter igjen med, er en lavmælt optimisme og en påminnelse om at livet kan snu(ble) til det bedre – og til og med ganske raskt. Det hele bæres frem av en usedvanlig fin og autentisk skuespillerprestasjon av Marie Ulven. Dette er Ulven og Landsviks første spillefilm, noe som bringer store forventninger til neste prosjekt.
